Lars-Erik Dahle

Jeg elsker Henrik Hanssons stemme. Vi har vokst opp med den samme musikken, han i Skåne og jeg i Østfold – og ingen av oss har vokst fra ungdomskjærligheten. I Henriks serie fra 2018 med live-fra-hjemmestudioet-coverlåter, var det to videoer som skilte seg klart ut for meg. Hans inderlige framføring av Per-Erik Hallins «Open Up Your Heart», og denne smoothe James Ingram-hyllesten.

Min gode venn John Eric Hammond i Nashville var like begeistret for Henriks stemme og vokalprestasjon som jeg var, og vi bestemte oss for å «låne» lydsporet fra Henriks YouTube-kanal, og legge bass og trommer på det, bare for gøy.

Som sagt, så gjort. Bass og trommer på, nå gjensto det bare å gjøre en kjapp miks, og se hva opphavsmannen syntes om den lille kapringen vår.

Men John fikk en idé. Han har en håndfull gode venner i sitt utvidede nabolag som deler samme musikksmak, og opptil flere som har vært med på å forme denne musikkstilen fra begynnelsen. Så plutselig dukka det opp en versjon i Dropbox med Michael Omartian på karakteristisk piano over Henriks varme Rhodes.

Så balla det på seg.

Den svært meritterte session-gitaristen Tom Hemby leverte et nydelig gitarspor, Johns kompis fra orkesteret i kirken, Daniel Bondaczuk, lagde et nydelig strykerarrangement. Vår bestemann her på berget, Frode Østang Mangen spilte orgel.

Og mens vi spilte inn koringa med Kirk og Julianne Edgerton Kirkland i et siderom i den nevnte kirken, takket legenden Bill Schnee ja til å mikse sulamitten.

Dette vokste meg kjapt over hodet på best tenkelig vis, og jeg er evig takknemlig for å ha så mange varme og musikalske mennesker i livet mitt.

Resultatet har blitt en oppdatert utgave av Henriks original, gjort på dugnad over to kontinenter i ren kjærlighet til musikken.

Til alt hell var Henrik selv fornøyd med vår versjon da vi endelig slapp katten ut av sekken, og han følte seg ikke tråkka på tærne. I dag har han lagt ut en oppdatert video med den nye miksen på sin YouTube-kanal.

Hvis du deler min musikksmak: nyt! Hvis du ikke gjør det, gi det en sjanse likevel. Det er smooth og polert, men det skal gå an å ane kjærligheten.

Hyggelig med hyggelig anmeldelse etter konserten vår på Dokkhuset Scene sist lørdag!

Artig at anmelderen har bitt seg merke i koringa. Før 2015 hadde vi ofte korister med på konsertene, og ofte litt kor, perk og effekter fra platene på tracks som ekstrahjelp. Fra og med «Stepping Up»-releaseturnéen har vi gjort koringa selv.

Den første øvelsen gikk det ikke spesielt bra. Vi hanglet oss gjennom verset på «Think Twice», og kollapset i en haug av dårlig timing, feilspilling og latter få takter ut i refrenget. Opp på hesten og prøve igjen. Nå, snart 10 år og tresifra antall konserter senere, har det begynt å sette seg.

Ofte kommer spørsmålet fra glade og litt nysgjerrige publikummere etter konsertene: «Låter skikkelig fint av koringa! …men dere synger vel selv, eller..?» Ofte fra folk som spiller i band selv, og som vet hvor vanlig det er med koring på «teip*».

Vi kan ikke gjøre annet enn å hevde vår «uskyld», og sende en takk til lydmaestro Henning Fjeld for at han får oss til å låte kanon ut i PA-en. Han har skjønt greia med å få livekoring til å låte fett, med riktig EQ, kompressor, og en liten dæsj chorus/doubler på korbussen.

Men det er altså opp til oss sølvgutta å treffe tonene.

* I ordentlig gamle dager (2002-03) hadde vi faktisk åttespors ADAT-spiller med perk, koring og ekstra keys. Så vi har hatt koring på teip. Det var noe herk.

Siden Facebook sliter med softrockcafe.org-siden min, deler jeg linker til Alan O’Day-intervjuet her:

Del 1

Del 2

I disse Pyeongchang-tider hvor halve OL-dagen er unnagjort før hanen galer på våre breddegrader, kan det være en utfordring for den gjengse smarttelefon-eier å holde nyhetene fra livet i morgentåka.

En kveld i tiden før Facebook jobbet jeg iherdig med å holde meg unna alle potensielle situasjoner hvor resultatet av dagens FFK-kamp borte mot Viking kunne bli forkynt meg, all den tid den ventet i sin helhet på VHS-en hjemme.

På veien hjem fra spilling i Oslo tok jeg sjansen på å stoppe på Statoil på Storebaug for et kjapt bidrag til kloakksystemet. I det jeg kommer ut av bensinstasjonen, skrenser en buss inn foran inngangen, og ut kommer en bitter og småbannende Knut Thorbjørn Eggen med en svært molefonken gjeng av Fredrikstads fineste sønner på slep.

Det er av sine egne man skal ha det.

Bare for å ha sagt det: Jeg har ganske god kontroll på spam-epost, og klistremerke på postkassa som funker bra. Påtrengende gateselgere går jeg oftest rett forbi.

Meldinger fra venner og bekjente man ikke har sett på en stund er hyggelig, og sosiale medier er tipp topp for sånt. Men hvis meldingen inneholder frasen «vise deg denne muligheten» havner den rett i søpla sammen med de andre uønska markedsføringshenvendelsene, selv om den er aldri så personlig.

Jeg er ikke interessert i noe opplegg som tvinger meg til å se på alle mine nærmeste som potensielle kunder i en pyramide.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de første 35 årene av sitt liv med å lære seg å male. På Andover, på Yale, på det kongelige akademiet i London.

Han studerte mestrenes verk, for å lære hvordan Michelangelo lagde legemer som tilsynelatende pulserte og bevret av bare olje og skygge og toskaft. For å lære hvordan Rafael mante fram en gnist av indre liv med ett enkelt hvitt strøk i en adelskvinnes oker-skumrende øye. For å lære hvordan man skaper en illusjon av avstand og rom. Å lære hvordan man påkaller det uutsigelige ved enkel ansamling av streker og prikker på et strukket lerret.

I 1825 bodde Morse i New Haven i Connecticut med sin kone Lucretia og to unge sønner. Og et tredje barn på vei, når som helst.

En kveld kom en kurér med en beskjed. Byrådet i New York ville betale Morse ett tusen dollar for å male et portrett av Marquis de LaFayette. Helten fra revolusjonen skulle besøke Washington for å feire 50-årsdagen for krigens start, og han ville sitte modell for Morse, hvis maleren kunne reise umiddelbart.

Så han pakket sitt staffeli, sine børster og sine farger, og klær som var gode nok til å ha på når man skal treffe en mann som LaFayette. Han kysset sin gravide kone. Og reiste samme kveld.

En annen kveld, en uke senere, i et leiet studio i Washington, forberedte Morse ankomsten til sin distingverte modell neste morgen. Det banket på døren, der sto en kurér, andpusten og skitten etter et hardt ritt på hard vei, med et brev som var fem ord langt:

“Din kjære kone er rekonvalesent.”

Han reiste samme kveld. Han red seks dager i strekk, på hesteryggen og bak i skranglende vogner, surret inn i pledd mot oktobernattens kalde vinder. Og da han kom fram til New Haven og løp gjennom høstløvet opp til huset på Whitney Avenue, fikk han vite at hans kone var død.

Hun hadde faktisk gått bort før kuréren banket på døren hans i Washington. Hun var faktisk allerede begravet, en morgen mens han var på veien. Mens han hastet hjem for å sitte hos henne mens hun ble bedre.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene av sitt liv på å prøve og forsikre seg om at ingen noensinne ville måtte føle det han følte den natten.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene med å finne opp telegrafen. På å gjøre ekte rom og ekte avstand til illusjoner.

Og han oppfant morsekode. Prikker og streker som kunne overføre detaljer om levende liv — og døende viv.

Skrevet og produsert av Nate DiMeo til 44. episode av The Memory Palace
Oversatt av Lars-Erik Dahle

Den følelsen jeg har nå, den må legges på is og syltes på glass til tunge høstkvelder og stramme vinteruker.

Den tilbakelagte treningsturen som gir varme og velbehag i årene. Gnistrende solskinn ute og lunt lys inne. Deilig, inspirerende musikk og en oppkvikkende dusj. Og duften av nytrukket kaffe.

Når opplegget uunngåelig glipper litt uti oktober, eller kanskje allerede i midten av mai når allergien smeller som verst, er det denne lykkepillen av en følelse jeg må lete fram og hive innpå.

Og går ikke det, starter vi med blanke ark og ny nåde neste vår. Det er forsøket verd, i alle fall.